Lørdag 23. mai
Helt fra min dåpsdag har jeg vært en kristen. Som barn hadde jeg en trygg tro på Jesus. Jeg gikk på Søndagsskolen, vi lærte spennende bibelfortellinger og jeg ba kveldsbønn hver kveld. Gud opplevdes som den beste trygghet i tilværelsen.
I ungdomsalderen fikk jeg en ny erfaring: Hvor var Gud blitt av? Hvor var Jesus som jeg hadde satt min lit til og hentet styrke og kraft hos så mange ganger? En lukket himmel og en taus Gud. Det ble bedt mange fortvilte bønner i de årene. Jeg fikk en lengsel, ikke bare etter Gud, men også en lengsel etter å høre Guds ord forkynt. Etter Søndagsskolens tid hadde det blitt lite kristen forkynnelse å høre. Kanskje var det årsaken til at Gud gradvis og ubemerket forsvant ut av mitt sinn og mine tanker, og jeg kjente det som en lukket himmel.
Hva gjør en i en slik situasjon? Det brant som en ild i meg av lengsel etter det gudsforholdet som en gang kjentes nær. Det tok flere år med lengsel og søking før jeg en morgen våknet med en ro og fred av en annen verden inni meg. Fra den dagen så jeg at eneste grunnen til at jeg kunne være en kristen var at Jesus døde på korset som en soning for verdens synd. I denne soningen var også jeg regnet med.
«For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.» Det skal ikke mer til.
Av Knut Svenning, sokneprest i Lund og Heskestad menigheter